Saksgangen i en barnevernssak

Vi er der for deg når du trenger det
Kontakt oss

Barnevern og menneskerettigheter

Det har gjennom det siste århundret utviklet seg en oppfatning av at vi som deltakere i et samfunn, har visse grunnleggende minsterettigheter – i kraft av å være nettopp det – mennesker. De forskjellige nasjonene, eller landene, har i forskjellige sammenhenger valgt å forplikte seg til å overholde menneskerettighetene overfor sine borgere. Dette skjer ved at landene signerer avtaler, som mellom land kalles konvensjoner. Når landet så bestemmer at disse minsterettigheter skal gjelde for sine borgere, kalles det at konvensjonen er ratifisert. For Norge er dette gjort både gjennom europeisk samarbeid og gjennom FN-samarbeid.

Når det gjelder avtaler på barne- og familievernets område, er det særlig Den europeiske menneskerettighetenes konvensjonens (EMK) art. 8, hvor statene forplikter seg til å verne om familie- og privatlivet som er viktig. Her følger det at inngrep kun skal skje når de er hjemlet i lov og er nødvendig. Etter FNs barnekonvensjon art. 3, skal enhver avgjørelse som på en eller annen måte berører barn, først og fremst rette seg etter det som er barnets beste.

Norske myndigheter har en klar oppfatning av at det norske regelverket er i overenstemmelse med menneskerettighetene. Kravet om at vedtaket skal være til barnets beste er tatt inn i lovteksten. I tillegg har man sagt at det skal innfortolkes et biologisk prinsipp, hvilket vil innebære at det som utgangspunkt skal anses å være barnets beste, å vokse opp hos sin biologiske familie. Dette er ofte uttrykt som "det biologiske prinsipp". I tillegg har nødvendighetskriteriet også materialisert seg som et prinsipp. At vedtaket må være nødvendig, innebærer at dersom barnets beste kunne vært ivaretatt med et mindre inngripende tiltak eller vedtak, så skal man velge dette. Eksempelvis dersom foreldrene kan få hjelp med avlastningstiltak, så skal man velge dette fremfor omsorgsovertakelse.

Menneskerettighetene setter ikke forbud mot ethvert vedtak som splitter familien eller tar barna fra foreldrene. Det som da er viktig er at barnevernet, når omsorgen er overtatt, fortsatt er forpliktet til å bidra til at foreldrene igjen skal bli i stand til å dra omsorgen for barna. Det påhviler altså barnevernet et oppfølgingsansvar, hvilket innebærer at foreldre som er fratatt omsorgen, både må være aktive å spørre etter kompetansehevende tiltak, og de må ta imot de tilbudene som blir gitt.

Som nevnt over: norske myndigheter hevder altså at norsk barnevern opererer klart innenfor gjeldende menneskerettigheter. Men er det slik? Dessverre har vi en rekke avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighets domstol de siste årene, hvor Norge har blitt felt for å ha krenket menneskerettighetene. Dette gjelder særlig saker om tvangsadopsjon og med svært begrenset samvær mellom barn og foreldre.

TILBAKE

Jeg er en barnevernsadvokat

Brynjar N. Meling

Partner / Advokat

Kontakt oss i dag!

post@smco.no
51 84 20 60