Saksgangen i en barnevernssak

Vi er der for deg når du trenger det
Kontakt oss

Tvangsplassering på institusjon

Noen barn, kanskje spesielt ungdommer, kan det være meget utfordrende for foreldre å grensesette. Når barna utagerer, «vagabonderer» (hypping omstreifing), skulker skole, ruser seg, eller begår kriminalitet, kan barnevernet fort bli involvert. Hvis slik atferd vedvarer over tid og er alvorlig nok, kan barnevernet tvangsmessig beslutte at barnet skal plasseres i institusjon.

Utgangspunktet i barnevernretten er at tiltak helst skal baseres på frivillighet. Dersom dette ikke er mulig av ulike grunner, vil barnevernet kunne ty til tvangsmidler mot en familie. Et annet viktig prinsipp er at man ikke skal bruke mer inngripende tvangsmidler enn det som er nødvendig. Et av de mest inngripende tvangsmidler i barnevernloven, er tvangsplassering av et barn på institusjon. Slik plassering innebærer å ta friheten fra et barn. Adgangen til dette utfylles og avgrenses av menneskerettigheten i Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner.

Reglene om tvangsplassering av barn på institusjon finnes i barnevernloven § 4-24. Grunnvilkåret for tvangsplassering i institusjon er at barnet har utvist «alvorlige atferdsvansker». Begrepet er både vidtfavnende og upresist, men en forstår at atferdsvanskene må nå en viss terskel av alvorlighet. Folkelig sagt kan en si at det handler om å beskytte barnet fra egen destruktiv adferd.

Etter loven må atferdsvanskene ha kommet til uttrykk gjennom:

•             alvorlig eller gjentatt kriminalitet,

•             vedvarende misbruk av rusmidler, eller

•             på annen måte

Barnas beste er også et grunnleggende vilkår i slike saker. Barn har krav på å bli hørt dersom plassering i institusjon er aktuelt, og vekten av barnas meninger avhenger av alder og utvikling. Barn har også krav på å kunne representere seg selv, med offentlig oppnevnt advokat betalt av det offentlige, fra de fyller 15 år. I spesielle tilfeller kan barn under 15 år også få oppnevnt advokat. I de tilfellene barnevernet vil tvangsplassere en ungdom i institusjon fordi vedkommende har rusproblemer eller begår kriminalitet, kan det i seg selv være et sterkt argument for at også barn under 15 år skal få oppnevnt egen advokat. Barn under 15 år vil som regel få oppnevnt en talsperson som kan være barnets uavhengige talerør under sakens behandling i fylkesnemnda.

Hovedregelen er at vedtak om tvangsplassering i institusjon ikke skal vare lenger enn 4 uker. Etter det må vedtaket eventuelt fornyes etter at barnevernet fremmer slik sak for fylkesnemnda.

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan barnet plasseres inntil 12 måneder i institusjon. Dette kan også fornyes med 12 nye måneder i helt spesielle tilfeller. Ved langvarig plassering har barnevernet en plikt til å følge opp barnet fortløpende, og vurdere om plasseringen fortsatt er nødvendig, når det har gått 6 måneder. Fylkesnemnda kan bla. bestemme at et barn med rusproblemer må avlegge urinprøver.

Barnevernloven har også en spesiell regel som sier at dersom ungdommen ble tvangsmessig plassert i institusjon før fylte 18 år, så kan vedtaket opprettholdes selv om ungdommen fyller 18 år under plasseringstiden.

Vedtak om tvangsplassering i institusjon skal alltid behandles i fylkesnemnda. I slike tilfeller har du som forelder med foreldreansvar partsrettigheter, og rett på å bli representert av en offentlig oppnevnt advokat betalt av det offentlige.

Dersom fylkesnemnda gir barnevernet medhold og plasserer barnet i institusjon, plikter barnevernet å gi foreldrene tilbud om veiledning og oppfølging under plasseringsperioden. Institusjonen plikter å ta hensyn til de spesielle behov som barnet måtte ha, og behandle barnet med respekt og verdighet.

TILBAKE

Jeg er en barnevernsadvokat

Sarah Buch

Advokat

Kontakt oss i dag!

post@smco.no
51 84 20 60