Alexander* sin sak

Barnevernstjenesten overtok omsorgen for Alexander da han var 10 år, og flyttet ham i fosterhjem. Fosterhjemsplasseringen fungerte bra de første årene, men da Alexander var 14 ble han del av et negativt miljø, og fosterhjemmet opplevde det som vanskelig å fortsette å ha Alexander hos seg.

Alexander ble deretter flyttet til en institusjon som lå et godt stykke fra hjemstedet, miljøet og skolen. Noen uker senere ble han flyttet til enda en ny institusjon. Alexander var sint, frustrert og valgte flere ganger å rømme fra denne institusjonen.

Etter at han hadde bodd på institusjonen i én måned ble det bestemt at Alexander skulle flyttes igjen. Denne gangen skulle han akuttplasseres etter barnevernloven § 4-25 jf. 4-24. Dette er en bestemmelse som innebærer at man kan bruke tvang overfor ungdommen. Det skal derfor mye til for å plassere barnet etter denne bestemmelsen. Etter en kort periode fikk barnevernstjenesten medhold i å langtidsplassere Alexander på denne institusjonen.

Alexander ble etterhvert flyttet lenger og lenger bort fra sitt opprinnelige hjemsted. Til slutt bodde han på en institusjon i en isolert liten bygd med få andre ungdommer. Totalt har han vært innom 6 institusjoner i løpet av halvannet år. Dette er dessverre ikke uvanlig i saker som gjelder ungdom med atferdsvansker.

Da Alexander var 16 år, hadde han vært plassert på § 4-24 institusjon i ett år. Barnevernstjenesten fremmet da sak om å plassere ham enda ett år på institusjonen som ligger veldig langt hjemmefra. En plassering etter § 4-24 skal kun unntaksvis forlenges med enda ett år, ettersom det kreves særlige grunner for en slik forlengelse.

Alexander forstod at han måtte gjøre noe for å komme seg nærmere familie og venner, og bort fra den forlatte plassen han var plassert. Han skaffet seg en ny advokat og forberedte saken ordentlig til fylkesnemnda. I fylkesnemnda endte det dessverre med tap. Men Alexander nektet å gi seg, og brakte vedtaket fra fylkesnemnda til tingretten.

I tingretten lyttet dommeren på Alexander som da var nesten 17 år. Dommeren så verdien av at barnevernet heller samarbeidet med Alexander, enn å fortsette med tvang. Tingrettens dommere kom også til at det ikke var noen behandling som ble tilbudt på institusjonen. Det var derfor ingen grunn til å fortsette plasseringen.

*Alexander er ikke ungdommen i saken sitt egentlige navn. Ungdommen i saken har samtykket til at våre advokater fikk gjengi saken hans i anonymisert form.