Barnevernsadvokatene har bistått en mor i starten av trettiårene i en sak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12. Hun har flere barn og saken har vært til behandling i fylkesnemnda, tingretten og i lagmannsretten.

Vi vil gjerne dele hennes erfaringer som part i en barnevernssak og har bedt henne besvare noen spørsmål som vi tenker er interessante.

Hvordan opplevde du å få beskjed om at barnevernstjenesten skulle fremme en sak om omsorgsovertakelse?

Dagen jeg fikk beskjeden om at barnevernet ville foreta seg en omsorgsovertakelse så kom det fra en barnemunn først. Barna fikk beskjeden før jeg fikk det.

Man reagerer slik en mor oftest reagerer, ved å trygge barnet som forteller deg alt dette. Demper det ned, og glatter over. I sjokk og med en følelse av at dette må være uvirkelig. Men inni hodet er det en storm av følelser. Det verste og den følelsen jeg husker aller best var uten tvil frykten. Den følelsen kom snikende på. Følelsen ligger ennå i meg som et plaster over alle åpne sår. Frykten har fremdeles ikke forlatt meg eller mitt tankesett og væremåte. Jeg er formet av den i dag.

Instanser rundt meg sier til meg at jeg kan slappe av. Noen ganger ler de av meg fordi de ser panikken i øyene mine om jeg glemte minstegutten sin jakke. Andre spør om jeg regelrett er blitt paranoid. Jeg er kanskje blitt det også. Jeg pleier å svare at der din virkelighet stopper begynner min.

Mens jeg tenker tilbake er jeg usikker på hva som var verst da jeg satt inne på barnevernets møterom for å få beskjeden. Ordene som omsorgsovertakelse, fylkesnemnda, finn deg en advokat. Det ble for mye å håndtere. Akkurat som om man ikke klarer å ta det innover seg.

Mens den sarkastiske og nedlatende måten jeg ble møtt med eller alle de kvasse og harde ordene, de sitter inne som stemmer i hodet mitt ennå. De snakket til meg som om jeg var den største forbryteren som kun fortjente en plass i en råtten fengselscelle. Egentlig hadde fengsel vært mye bedre enn hva jeg skulle gå igjennom. Aldri har jeg følt meg så liten, så hjelpeløs og misforstått.

Guttene var alt jeg etterhvert klarte å tenke på mens jeg satt inne på møtet der barnevernstjenesten ga meg beskjed om omsorgsovertakelse.

Hvordan møter jeg dem. Jeg som skal være den trygge, sterke og voksne. Mammaen som skal vite svaret på alt og ordne opp. Hvordan har de det? Hva skal jeg gjøre nå for å holde dem trygge og glade. Jeg visste at nå er de livredde, ville jeg klare å gi dem trygghet om jeg ikke er trygg selv? Hvem trøster de nå, og hvem forklarer alt det som ikke kan forklares?

Hvorfor er de fremdeles på skolen etter en slik beskjed. Hvorfor snakket de med barna uten å gi meg beskjed?

Som mor var den verste påkjenningen det at du må holde deg rolig og fattet, saklig og kontrollert. Tørke tårer når du ikke kan trygge barna i at det vil ordne seg. Gråte når ingen ser slik at du ikke oppfattes som svak. Og for hver gang jeg beskyttet barna ble jeg oppfattet som motarbeidende. Hver gang jeg sa ifra, var jeg ikke veiledningsbar. Når jeg ba om ro og forståelse, da nektet jeg tilsyn. Når jeg forklarte barna hvorfor barnevernet foretar seg slike ting og prøvde å trygge barna i at dette høyst sannsynlig var en feil da involverte jeg barna.

I denne situasjonen kan det virke som om du aldri gjør noe riktig.

Hvordan reagerte barna dine?

Tiden frem til fylkesnemnda var forferdelig. Nettene var lange og dagene var unormale. Jeg husker en dag jeg lo sammen med søsteren min da den ene sønnen min sa: Hvordan kan du le mamma når vi er i denne situasjonen?

Å legge seg gråtende, eller aldri klare å sovne ble normalt. Følelsen av at hjemmet var utmattet av stress ble hverdagskost. Nesten som at konstant stress og utrygghet var det «nye vanlige».

Man kan aldri bli vant til å aldri vite når de banker på, når de bestemmer seg for et møte. Når de vil dukke opp på skolen og når de vil samle barna for å ha en samtale som oftest ikke hadde verken mål eller mening. Det forvirret dem og også meg bare mer. Samtidig var det en forventning fra barnevernet sin side at barna skulle gå på skolen, klare hverdagen og ha lite eller ingen utageringer.

Plutselig skulle alle helst sove samlet. Mens sinnet inni dem ble bare større og større for hvor lengre tiden gikk. Det samme gjorde følelsen av avmakt og frykten også. De lærte å lese kroppsspråk på fremmede og var i konstant forsvarsmodus. Når døren ringte på, stivnet de. Jeg gjorde vel også. Den dag i dag er de fremdeles slik! De spurte lærere om å være fosterforeldre for dem. Barna spurte om de var slemme barn, eller om det var fordi de hadde kommet for sent hjem som var grunnen til at barnevernet nå skulle ta dem.

Barnevernet ga aldri barna konkrete og tydelige svar, noen var nødt til å gjøre jobben deres. Og det ble meg. Det farlige med dette er at det ofte kan bli brukt imot deg. Barna involveres, barna vet for mye osv. Men barna trenger å forstå. Barn trenger voksne som forklarer hva som faktisk skjer, ikke hva de håper at skal skje. At institusjoner er et faktum, at brødrene ikke ville bo sammen, at de ville ende opp forskjellige steder i Norge. Barna trenger å forstå. Det er ikke riktig å bare svare dem at avgjørelsen er det retten som avgjør, ikke barnevernet. De virkelige avgjørelsene er allerede tatt når saken kommer til retten.

Du har vært i fylkesnemnd, tingrett og lagmannsrett, hvilket inntrykk sitter du igjen med fra disse rettsinstansene?

Jeg skulle ønsket og håpet at jeg kunne si at når man møter de forskjellige rettsinstansene så står man på lik grunn som den offentlige part. Selv om den offentlige delen bærer bevisbyrden, skulle man tro at vitner, din bevisbyrde og dine ord veies ved lik tillit som den offentlige. Det er ikke erfaringen jeg sitter igjen med.

Man skal ikke bukke under å tro at det kun er barnevernet i seg selv som er problemet, her har rettsinstansene mye å rydde opp i også. Tilliten til offentlig part er for stor. Lovverket og barnevernsloven er tydelig, men den er basert på skjønn. Det merkes lett i en rettsak også. Alt blir som regel tolket i barnevernets favør, dette vet barnevernet når de går inn i disse kampene. Det vet ikke du og jeg!

Jeg er blitt hysjet på, avbrutt og hånledd av i rettssaker. Jeg er blitt påminnet om hvor mange minutt jeg har igjen mens tårene mine triller. Jeg er blitt skreket til, og snakket til som om jeg skulle vite alt av tiltak barnevernet kan og har av tilbud. Medfølelse er noe som ikke finnes innenfor en rettsal.

For deg er dagene i fylkesnemnda avgjørende for hvordan resten av ditt og barnas liv skal bli. For dem er du en sak som de helst vil ha unnagjort så de kan ta seg en langhelg.

Jeg er usikker på om de velger å lukke ørene sine når det står utelukkende positivt til din fordel, eller om realitetsoppfatningene våre virkelig kan være så forskjellige. Og det er her man kan bli gal. Ihvertfall ble jeg det. Hvis du var usikker og knekt før fylkesnemnda, kan du stålsette deg på at de dagene der inne ikke nødvendigvis gjør deg sterkere.

Det hele opplevdes som et skuespill, jeg var bare ufrivillig med.

Drivkraften var min 11 år gamle gutt som alltid pleier å si at «min mamma gir aldri opp» eller min yngste sønn som var helt trygg på at mamma får meg hjem igjen. Jeg fikk han hjem. Barns tro i deg kan løfte fjell, det løftet hver eneste celle jeg hadde i kroppen. Tryggheten deres på at jeg skulle ordne opp, er fremdeles drivkraften min i dag.

Hva tenker du er viktig å forberede seg på for andre foreldre som får beskjed om at barnevernstjenesten skal fremme en sak om omsorgsovertakelse?

I min tro, i min vennekrets og i mitt arbeid innenfor psykisk helse i flere år hadde jeg troen som andre mennesker flest. Man kan ikke ta barn ut av et hjem om det ikke foreligger alvorlig omsorgssvikt. Men hvem og hva definerer omsorgssvikt om alt med deg blir snudd til det negative? Eller den setningen som jeg vet flere sier «det er mye vi ikke vet» når vi leser om en sak. Jeg var en av dem!

Men, jeg visste jo alt om min egen sak, jeg hadde ressurssterke og faglig sterke mennesker rundt meg som kunne være ærlige å si ting rett som det var. Dette tror jeg hadde en del betydning i min sak.

Mitt råd er at man må omringe seg med mennesker som har kompetanse og som vet hvem du er, som stoler på deg, som kjenner barna dine og som klarer å se at verden er mer enn bare svart og hvitt!

Omring deg med gode mennesker. Gjør ditt beste på å være samarbeidsvillig med alle offentlige etater du må forholde deg til. La ikke dem oppleve deg som det barnevernet vil beskrive deg som.

Det finnes et punkt mange ikke snakker om. Advokater og vårt eget ansvar for å følge vår egen sak. Vi foreldre har et selvstendig ansvar i å forstå og gå inn i vår egen sak. Lese våre egne dokumenter, bruke tid på å forstå, lure og søke opp lovreguleringene som blir brukt.

Jeg vil anbefale alle som har overskudd til det å lese alt fra journalen til barna dine og alle saksdokumentene, da kan du være med på å foreslå hvilke bevis advokaten din bør legge frem. Finn en advokat som hjelper deg til å forstå, da vil du også kunne snakke bedre for deg selv i retten.

For jo mer kontroll du har på din egen sak og jo mer du skjønner hvor du skal ha fokuset ditt. Jo lettere blir det å gjøre din egen bearbeidelse tror jeg.

La alltid barna ha med en tillitsperson i møter med barnevernet. Be alltid om referat fra møter som blir gjort, be om mulighet til å legge til eller korrigere. Om ikke legg til vedlegg som du ønsker inn i journalen til barna. Skaff en advokat så tidlig i prosessen du måtte være. Ta imot rådene du får og ikke handle i affekt. Hjertet vårt handler ofte fortere enn hodet gjør, det kan ofte få alvorlige konsekvenser.

Det finnes ingenting som vil kunne stålsette deg for å kanskje miste dine egne barn. Det finnes ikke en riktig setning eller et godt råd for å forberede deg for å miste det mest dyrebare du eier. Men mest av alt det finnes absolutt ingenting som vil forberede deg eller hjelpe deg i å godta situasjonen der du står uten barna dine. Å sitte på sidelinjen å se barna dine ha det vondt, ikke bli hørt eller trodd.