Seks nyere høyesterettsdommer understreker viktigheten av gjenforeningsmålet, og fastslår at samvær mellom foreldre og barn er helt sentralt i å nå dette målet. Høyesterett påpeker også at myndighetene har en positiv plikt til å sikre både hyppighet, kvalitet og eventuelle hjelpetiltak i forbindelse med samværene, for å bevare, utvikle og forsterke familiebåndet.

I 2020 behandlet Høyesterett tre barnevernssaker i storkammer samtidig. Dette resulterte i dommene HR-2020-661-S, HR-2020-662-S og HR-2020-663-S. Flere av uttalelsene som ble gitt i 2020-dommene er gjentatt og understrekt i tre senere dommer i år, HR-2021-474-A, HR-2021-475-A og HR-2021-476-A.

I HR-2021-474-A gis også en ikke-uttømmende liste over hensyn som bør vurderes når omfanget av samvær mellom barn og foreldre skal fastsettes.

I det følgende kommer korte sammendrag av sakene. Vi har også tatt med noen av uttalelsene som er gitt i forbindelse med gjenforeningsmålet og kravet om samvær.

 

HR-2020-661-S

Hva handler saken om?

Fylkesnemnda fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvaret for et barn født i 2016. Barnet var i fosterhjem og det ble gitt samtykke til at fosterforeldrene adopterte henne. Tingretten stadfestet vedtaket. Høyesterett vurderte om saken bygget på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, om den inneholdt en balansert og tilstrekkelig bred avveining og hadde tilfredsstillende begrunnelse. Ettersom det her ikke lenger var et mål om gjenforening mellom barn og foreldre på grunn av adopsjon, stilles det også et skjerpet krav til begrunnelsen.

Høyesterett konkluderte at det forelå vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse og saksbehandling. Det ble særlig vist til at det ikke var gjort en inngående vurdering av positive endringer i mor sin situasjon. Det manglet også på tilstrekkelig konkret avveining av sentrale spørsmål i saken, spesielt verdien av kontakt mellom mor og barn på lengre sikt veid opp mot behovet for adopsjon nå.

 

Hva sier dommen om gjenforeningsmålet og kravet om samvær?

Dommen understreker at gjenforening er helt sentralt etter EMK artikkel 8 og «skal være utgangspunktet ved ethvert tiltak som skiller barn og foreldre». Det henvises til Strand Lobben-dommen hvor det fastslås at «alt må gjøres for å opprettholde personlige bånd og – hvis og når det passer – å bygge familien opp igjen», og «at myndighetene skulle ha foretatt en grundig vurdering av enhver mulighet for at barnet kunne gjenforenes med sin biologiske familie».

Også i andre saker er det konstatert krenkelse av menneskerettighetene fordi myndighetene synes å ha gitt opp gjenforeningsmålet i strid med den positive plikten som påhviler dem, eksempelvis ved sjeldne samvær (som kan skape avstand mellom foreldre og barn), samvær uten den nødvendige kvalitet, slik at foreldre får vist sin omsorgsevne, eller utilstrekkelige hjelpetiltak. Dommen viser også at når myndighetene ikke har truffet tilstrekkelige tiltak med sikte på å oppnå gjenforening, kan de heller ikke begrunne et adopsjonsvedtak med manglende familiebånd mellom familiemedlemmene. Myndighetene har fortsatt en forpliktelse til å jobbe for bedre kontakt mellom dem. Også i de tilfeller «når gjenforening ikke er mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet».

Høyesterett understreker at omsorgsovertakelse er av midlertidig karakter, og nettopp av den grunn skal myndighetene arbeide aktivt for at relasjonene mellom barn og foreldre opprettholdes og at de kan gjenforenes. Det innebærer krav om at myndighetene kontinuerlig følger utviklingen og sørger for samvær av god kvalitet, og eventuelt hjelpetiltak dersom det trengs. I dette ligger det også en plikt om å prøve ut justeringer eller alternativer, for eksempel å endre samvær til et annet sted eller å gjennomføre samvær med veiledning.

Kravet om samvær markeres også ved følgende uttalelse: «Uansett kan samværenes hyppighet ikke avgjøres ut fra en standardisert vurdering, og det må tas i betraktning at svært få samvær kan gjøre gjenforening vanskeligere». Det vises også til at det «bør utvises forsiktighet med å trekke konklusjoner om foreldrenes omsorgsevne og samværskompetanse ut fra begrenset eller utilfredsstillende samvær alene».

Høyesterett konkluderer at «det avgjørende er at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring» og at samværsomfanget ikke alene kan styres av hvordan man vurderer målsettingen om gjenforeningen.

 

 

HR-2020-662-S  

Hva handler saken om?

Fylkesnemnda sitt vedtak om omsorgsovertakelse for et barn født i 2017 ble stadfestet av lagmannsretten. Høyesterett kom til at vilkårene for omsorgsovertakelse av oppfylt fordi foreldrene kunne ikke gi barnet forsvarlig omsorg, verken hver for seg eller sammen. De kom også til at det ved eventuell tilbakeføring heller ikke kunne skapes tilfredsstillende forhold ved andre tiltak.

 

Hva sier dommen om gjenforeningsmålet og kravet om samvær?

Høyesterett understreker også i denne dommen at føringene i StrandLobben-dommen er gjeldende – at hensynet til familieenhet og familiegjenforening er en del av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Myndigheter som overtar omsorgen for et barn, plikter å sette inn tiltak for gjenforening så snart det med rimelighet lar seg gjøre, samtidig som de må vurdere om mindre inngripende tiltak kan være tilstrekkelig.

Høyesterett påpeker at utgangspunktet er at det beste for barnet er å bo hos foreldrene sine. Gjenforeningsmålsettingen skal derfor stå sentralt ved fastsettelsen av samvær.

Høyesterett tar også opp uttalelsene i Rt. 2012 s. 1832 om hvilket nivå rettspraksis har lagt seg på ved fastsettelse av samvær, og uttaler at dommen har blitt oppfattet som en slags standardnormering. Det understrekes her at den ikke skal forstås slik og at det ikke foreligger en standardnorm for samvær, men at samvær og hvor hyppige og omfattende disse skal være, må fastsettes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak: «Den konkrete vurderingen må ta utgangspunkt i at en omsorgsovertakelse – enten den ventes å bli relativt kortvarig eller mer langvarig – skal være av midlertidig karakter. Målsettingen må være at omsorgen skal føres tilbake til foreldrene så snart omstendighetene gir grunnlag for det, og samværet må fastsettes slik at dette formålet ivaretas best mulig.». Dette utdypes ved å understreke at samvær er et sentralt tiltak med tanke på gjenforening, at myndighetene plikter å tilrettelegge for at samværene har god kvalitet og må forsøke justeringer dersom det eventuelt er noe som ikke fungerer. Det sentrale er at «båndene mellom foreldre og barn styrkes og utvikles». Dette kan kun begrenses dersom det utsetter barnet for urimelig belastning.

Også i de tilfeller hvor formålet om gjenforening oppgis, vil samvær, med mindre det er til skade for barnet, ha en egenverdi som det må tas betydelig hensyn til ved fastsettelsen.

 

 

HR-2020-663-S  

Hva handler saken om?

Fylkesnemnda vedtok omsorgsovertakelse for et barn født i 2011 og nektet samværsrett for far. Tingretten stadfestet vedtaket. Lagmannsretten ga ikke samtykke til anke over tingrettens dom. Høyesterett kom til at det ikke forelå svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling slik at lagmannsretten skulle ha behandlet ankene.

 

Hva sier dommen om gjenforeningsmålet og kravet om samvær?

Også denne dommen understreker at det må tas utgangspunkt i at omsorgsovertakelse er midlertidig og at foreldrene skal få tilbake omsorgen så snart forholdene tillater det. Gjenforeningsmålsettingen stiller krav om hyppighet og kvalitet, og i saker hvor tilbakeføringformålet ligger fast, må samværet fastsettes slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles.

Høyesterett understreker at selv om det ikke oppstilles et minstenivå for samvær, må det med hensyn til gjenforeningsmålet gis så mye samvær som mulig, uten at hensynet til barnets beste tilsidesettes.

I denne konkrete saken kommer Høyesterett til at tingretten har «tatt et for snevert utgangspunkt for vurderingen av samværets omfang. Den løfter frem at omsorgsovertakelsen er langvarig i stedet for å ta som utgangspunkt at omsorgsovertakelsen er av midlertidig karakter.».

 

HR-2021-474-A

Hva handler saken om?

En kommune overtok omsorgen for en jente når hun va syv måneder gammel. Hun er nå seks år. Etter omsorgsovertakelsen hadde det vært mellom to og fire samvær i året. Høyesterett tok utgangspunkt i at gjenforeningsmålet ikke var oppgitt, men at tilbakeføring likevel ikke var realistisk på kort sikt, og fastsatte samværet til to timer seks ganger i året. Tre samvær i året, slik lagmannsretten hadde komt til, ville i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig til å legge til rette for å styrke og utvikle båndet mellom barn og foreldre.

 

Hva sier dommen om gjenforeningsmålet og kravet om samvær?

Høyesterett understreker at utgangspunktet ved omsorgsovertakelse er midlertidig, og at samværsordningen derfor må vurderes konkret og legge til rette for å styrke og utvikle båndet mellom foreldre og barn. Også her gjentas kravet om både kvalitet og hyppighet av samvær. I denne sammenhengen pekes det på at det ikke kan oppstilles et absolutt minstenivå av samvær, men at «et så begrenset samvær som tre til seks ganger i året i utgangspunktet ikke er egnet til å ivareta målet om å legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn. Samvær i så begrenset omfang må være nødvendig ut fra hensynet til barnets beste.».

Høyesterett påpeker at det må foretas en bred vurdering og går gjennom en rekke viktige hensyn: barnets sårbarhet, barnets behov, tilknytningen til foreldrene, barnets eget syn, foreldrenes funksjon, om det er snakk om kortvarig eller langvarig plassering, kvaliteten på samværene, muligheten for å veilede foreldrene, om det er sterk konflikt mellom foreldrene og barnevern/fosterforeldre, om fosterforeldre har et annet språk eller annenkulturell bakgrunn enn biologiske foreldre, og hensynet til at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet.

 

 

HR-2021-475-Aog HR-2021-476-A

HR-2021-475-A:

I 2015 ble omsorgen for to barn som nå er elleve og syv år overtatt etter langvarige tiltak fra barnevernstjenesten. Høyesterett fastsatte samværet til tre timer fem ganger i året. Her var ikke målet om gjenforening oppgitt, men det var ikke realistisk med tilbakeføring innen overskueligframtid.

HR-2021-476-A:

I september 2018 ble omsorgen for fire barn i alderen fem til ti år overtatt etter lengre oppfølgning av barnevernstjenesten. Barnas mor hadde reist tilbake til Afrika. Høyesterett fastsatte fars samvær til seksårlige samvær – fire på fire timer og to på to timer for de to yngste barna, og fire årlige samvær på fire timer for de to eldste.  

 

Hva sier dommene om gjenforeningsmålet og kravet om samvær?

Høyesterett understreker at selv om det ikke er realistisk med tilbakeføring av barna i overskuelig framtid, må samværet fastsettes med sikte på å opprettholde, styrke og utvikle båndet mellom barna og foreldrene, slik at det kan arbeidet for å nå målet om gjenforening i et noe lengre tidsperspektiv. Dommene viser til at det skal foretas en bred vurdering og viser til de punktene som er gjennomgått i HR-2021-474-A.