VG har i helgen i serien «VG avslører» satt fokus på at Bufetat betalte 650 millioner kroner til private aktører som selger enetiltak, og at de samme aktørene til tider har vært pådrivere for at barna skal bo isolert.

Vi i barnevernsadvokatene er vel kjent med bruken av enetiltak overfor ungdom i alderen 14-18. Vi ser en økende bruk av slike tiltak. Vi er enige i at ressursbruken og innblandingen av private aktører er urovekkende. Det mest skremmende aspektet er imidlertid de sosiale konsekvensene det får for ungdommene.

I de sakene vi har, er det ofte ungdom som har vært innom flere institusjoner som ender i et enetiltak. Begrunnelsen i de sakene er ofte at barnet har «sprengt seg ut av rammene» i de tidligere institusjonene. Med dette mener de at barnet stikker av, gjerne på kvelder og netter, utagerer mot ansatte og inventar og at de sliter med sosial interaksjon med andre ungdommer.

Ser man på bakgrunnen til disse barna, så er det ikke underlig at de har utfordringer. De har gjerne vært innom både beredskapshjem, flere fosterhjem og flere institusjoner før de ender med en slik «atferd» som gjør at de må på enetiltak. Det disse barna har behov for er kjærlighet og forståelse heller enn isolasjon.

Det disse barna har behov for er kjærlighet og forståelse heller enn isolasjon.

Sosialt er det svært skadelig at barn som i utgangspunktet hadde utfordringer i omgang med jevnaldrende plasseres i avsidesliggende bygder med utelukkende ansatte å forholde seg til. De fleste ungdommene i tiltak går heller ikke på skole, så de møter i praksis svært få på sin alder over flere måneder og i de verste tilfeller opp til år.

I enetiltak lever en ungdom i et hus, med 2-4 ansatte på vakt daglig, disse går ofte i noe som heter «medlever turnus», dvs. at de går på jobb i 2-4 dager og så bytter de, det er i mange tilfeller tre ulike vaktskift. Barnet må derfor forholde seg til opptil 12 ansatte i løpet av en ukes tid. Det finnes selvsagt variasjoner av dette. Poenget er at situasjonen i et enetiltak er så langt i fra en familiekonstellasjon en kan komme.  

Vi som advokater opplever at disse ungdommene ikke har én tillitsperson eller én omsorgsperson de forholder seg til, de har heller ikke mange. Flere av ungdommene husker ikke engang navnet på de ulike ansatte som de bor sammen med i løpet av en måned. Resultatet vi ser i noen tilfeller er innesluttede barn som ikke får emosjonell omsorg eller sosial kontakt med omsorgspersoner- i barnevernloven er dette en form for omsorgssvikt.

Oppsummert er vår erfaring at isolasjon sjelden har noen form for positiv effekt, veldig ofte er det svært negative konsekvenser. Isolasjon bør derfor ikke være et virkemiddel overfor ungdom, uansett hvor «vanskelige» de måtte være.

Saken om Alexander på nettsiden vår omhandler en gutt som endte på enetiltak  https://www.barnevernsadvokatene.as/blog-posts/alexander16tapte

VG sin sak: https://www.vg.no/spesial/2019/enetiltak-millionene/

Andre nyheter

Om du likte denne artikkelen så har vi flere interessante barnevernssaker